BYFORMING
 - arkitektur i sammenheng     Tilbake  

  
Oslo 28.2.2001

BJØRNVEIEN 74 OG 109.
REGULERINGSFORSLAG TIL OFFENTLIG ETTERSYN.

BEMERKNINGER.

Byens Fornyelse er en stiftelse som har til formål å arbeide for tradisjonsbasert arkitektur og byutvikling. Vi viser til at Plan- og bygningsetaten i forbindelse med klagesak i 2000 vedr. nybygg i Sørkedalsveien 6 gjorde en vurdering av stiftelsens formål og organisasjon, i forbindelse med avklaring av at stiftelsen utfra sitt formål har generell klagerett i utbyggingssaker.

Vi er kjent med at en rekke naboer, bl.a. H.H. Backer og A.Holland,  har gått sammen om  felles merknader der de går sterkt mot reguleringsforslaget og byggeprosjektet som ligger til grunn. Byens Fornyelse støtter boboerne i deres kritikk av reguleringsforslaget og deres ønske om en bebyggelse som harmonerer mer med den eksisterende bebyggelsen.

Et viktig aspekt er at naboene ikke motsetter seg utbygging av tomten og fortetting i området. Men de påpeker at det foreliggende prosjekt er basert på en bebyggelsesform som er i sterk kontrast til områdets karakter og kvaliteter. Et alternativt utbyggingsforslag presentert av naboene gir ca. 100 boliger i en blandet bebyggelse med småhus og noen lavblokker. Naturbetongs prosjekt gir 120-150 boliger. Forskjellen i antall leiligheter er liten , men effekten på området vil være dramatisk forskjellig.

Mye tyder på at denne saken kan bli en forsmak på en bølge av fortetting i Oslos småhusområder basert på blokkbebyggelse av drabantbytype. De mest pågående utbyggerne viser få hemninger når det gjelder utnyttelse. Det ser ut til at Plan- og bygningsetaten legger liten vekt på estetiske og miljømessige aspekter, eller styres av en tenkning som idealiserer drabantbybebyggelse som fortettingsform. I denne saken – som i saken om Arctanderbyen i fjor – ser det ut til å oppstå en felles forståelse mellom pågående utbyggere, arkitekter med sans for boligblokker og kommunens saksbehandlere. I denne sammenheng er det interessant å legge merke til at blokkene foreslått i Bjørnveien er svært like blokkene i Arctanderbyen, tegnet av samme arkitektfirma.

En viktig forskjell fra saken om Arctanderbyen er at Byantikvaren aksepterte blokkprosjektet i Arctanderbyen, men har avgitt en usedvanlig skarp uttalelse mot reguleringsforslaget i Bjørnveien. Vi vil påpeke at Plan- og bygningsetaten i sitt sammendrag gir et  svært nedtonet sammendrag av Byantikvarens standpunkter.

Etaten refererer Byantikvarens syn slik: ”Byantikvaren skriver i sin andre uttalelse at planforslaget ikke inneholder analyse av kulturminne- og kulturmiljøkonsekvenser og at forslaget vil redusere den bevaringsverdige situasjon på husmannsplassen”.

Vi vil påpeke at dette sammendraget ikke kan være i samsvar med god forvaltningsskikk, og er egnet til å bagatellisere og nedtone Byantikvarens reelle standpunkter. Vi siterer følgende usedvanlig skarpe uttalelser fra Byantikvarens uttalelse av 15.2.99, se vedlegg 7 i kapitel 2, forhåndsuttalelser:

”Foreliggende forslag har ikke tatt hensyn til områdets strøkskarakter og den bevaringsverdige husmannsplassen. Planforslaget viser området bebygget med boligblokker som enkeltvis fremstår som store volum, og som, med samlet volum skaper en bygningsmasse som fullstendig endrer strøkskarakteren, miljøet og ”knuser” det bevaringsverdige naboskap. Boligblokker med inntil 5 etasjer er ikke i samsvar med reguleringsbestemmelsene og er ikke tilpasset småhus.bebyggelsen”.

”Foreslått bygningstypologi frarådes”.

”Bygningstypologien er grovt overgripende overfor det bevaringsverdige naboskap og omgivelsenes småhusbebyggelse. Områdets miljø og karakter fremmedgjøres katastrofalt”.

”Reguleringsforslaget anbefales ikke vedtatt før en bebyggelsesplan som ivaretar bevaringshensynet og hensynet til kulturmiljø foreligger og kan anbefales av Byantikvaren”.

Etter vår vurdering er disse utvetydige uttalelser gjengitt i sammendraget på en  måte som fremstår som illojal overfor både Byantikvaren, opinionen og de folkevalgte som skal behandle saken. Det er en kjent forhold at forminskede bilag ofte ikke blir lest.

Saken bør også ses i lys av utspill i den senere tid for å begrense naboer klageadgang i byggesaker og stemple aktive eiere av naboeiendommer som kverulanter. F. eks gikk Dagny Gartner Hovig ut i Aftenpostens aftennr. nylig og beklaget seg – tilsynelatende på vegne av Oslo kommune – over at aktive naboer benytter sine lovfestede rettigheter til å mene noe om utbyggingssaker. Særlig var hun bekymret over at naboer benytter advokathjelp til klagesakene.

Målsettingen om 40.000 nye boliger i Oslo i løpet av noen år ser ut til å føre til et tilnærmet bortfall av krav om estetiske kvaliteter og tilpasning til eksisterende bebyggelse.

Dette er en sak som vil gjelde mange småhusområder i Oslo. Det er reell fare for at blokker og høyhus vil dukke opp mer eller mindre tilfeldig der utbyggere får kjøpt tomter eller eksisterende bebyggelse som kan rives.

Det alternative forslaget til bebyggelse som beboerne har laget for tomtene i Bjørnveien ble etter det vi får opplyst fremvist i møte med Plan- og bygningsetaten før foreliggende reguleringsforslag ble fremmet og anbefalt. Etter det vi har fått opplyst, anbefalte etatsdirektøren beboerne ikke å overlevere forslaget til etaten før i høringsrunden.  Etter vår mening ver dette kritikkverdig og i strid med god forvaltinngsskikk. Lojalitetskravet som skal styre forvaltningens arbeid overfor folkevalgte organer tilsa i dette tilfelle at etaten skulle ha anmodet om å få overlevert  beboernes alternative forslag, vurdert det opp mot forslagsstillers plan i reguleringssaken og  tatt det med som vedlegg. Dermed ville de folkevalgte kunnet se at det foreligger alternative fortettingsmodeller. 

Etaten henviser til generelle retningslinjer i forhold til fortetting som begrunnelse for å anbefale forslaget. Spørsmålet er imidlertid ikke om man skal ha fortetting, men hvilken form for fortetting som skal velges. Det er klart at man kan oppnå omtrent samme antall nye boliger ved å velge ”tett - lav” bebyggelse slik det alternative forslaget legger opp til. Imidlertid fremgår det at etaten på prinsipielt grunnlag foretrekker blokker fremfor ”tett – lav”- bebyggelse. Dette fremgår i  konklusjonen på side 6:

”I forhold til ”tett og lav” utnyttelse vil foreliggende løsning gi bedre kvalitet på uteoppholdsarealene ved bedre solforhold, areal til fellesfunksjoner og parkering”.

Vi vil betvile at et prinspielt ønske om blokker fremfor tett-lav bebyggelse med omtrent samme utnyttelse er vedtatt politisk av Oslos folkevalgte. Dette fremstår som et standpunkt styrt av ideologiske holdninger som for tiden er populære i fagmiljøer av av arkitekter og byplanleggere, ikke som en lojal oppfølging av de folkevalgtes ønsker om en forsiktig, tilpasset fortetting.

Det heter videre i konklusjonen:

”Området er i dag et villastrøk med 1-2 etasjes bygninger. Oslo kommune har en strategi for å fortette innenfor byggesonen, noe som resulterer i en transformasjon av småhusbebyggelsen til boligbebyggelse med  større volum og bygningsmasse”.

Etter vår vurdering er dette en fordreining av de signaler som ligger i de bestemmende politiske vedtak. Vi vil mene det  i Oslo er et politisk ønske om å tillate en skånsom fortetting av de ”grønne” bydelene, først og fremst ved en nye høyere utnyttelse av ledige tomter, men med opprettholdelse av områdenes preg av hovedsakelig småhusbebyggelse. Etatens anbefaling av dette reguleringsforslaget er utvetydig begrunnet som et første skritt på vei mot en utvikling der den eksisterende bebyggelsen erstattes av blokker. Vi tviler på om et dette generelle standpunkt er hjemlet i de politiske vedtak som foreligger.

En utbygging av området må være i samsvar med bestemmelsene i Plan- og bygningsloven, herunder estetikkbestemmelsen i § 74,2. Det vil fremgå av forarbeidene til estetikkbestemmelsen at Stortinget forsterket kravene om ”at et byggverk må harmonere med omgivelsene”, bl.a. når det gjelder ”bygde omgivelser”. Se Innst. O. Nr. 37 (94-95).

Plan- og bygningsetatens anbefaling av foreliggende reguleringsforslag må innebære at etaten på egen hånd har omtolket estetikkbestemmelsen eller ser bort fra forarbeidenes utvetydige intensjoner med den skjerpede formuleringen som ble vedtatt av Stortinget. Dette nå i tilfelle bero på en manglende forståelse av maktfordelingsprinsippet i den norske forfatning.

Dersom Oslo kommune ønsker å tillate utbyggingsprosjekter som åpenbart er i strid med estetikkbestemmelsen, må den korrekte fremgangsmåten være at kommunen tar en lovendring opp med det aktuelle departement eller anmoder stortingsrepresantanter om å fremme et lovendringsforslag.

Vi viser til vedlagte utredning ved Carl Wilhelm Tyren om estetikkbestemmelsen i Plan- og bygningsloven og hvordan bestemmelsen  er blitt forsøkt undergravd.

Stiftelsen Byens Fornyelse vurderer Bjørnveien-reguleringen som en viktig prøvesak for Oslos fortettingspolitikk. Dersom utbyggere her, med etatens samtykke  får gjennomslag for sine planer, mot naboenes og Byantikvarens ønsker, og på tvers av bestemmelser i plan- og bygningsloven, kan det være nærmest fritt frem overalt der utbyggere  klarer å erverve tomter. Man kan også undres hvordan fortettingen skal bli i ”knutepunktene” når et prosjekt som det foreliggende anbefales i et boligområde.

Vi vil håpe at Oslos folkevalgte gjennom denne saken ser behovet for å bekrefte og om nødvendig forsterke tidligere politiske vedtak om fortettingspolitikken i Oslo, og gi Plan- og bygningsetaten utvetydige instrukser om lojalt å følge opp vedtatte politiske retningslinjer for kommunens virksomhet.